Vi ser på den kommende sesongen med fokus på trøndersk spillerutvikling. Fordeler og ulemper med to trønderske lag i øverste divisjon.
Eliteserien er rett rundt hjørnet. De fleste av oss gleder seg til å se sitt favorittlag i aksjon. Vi trønderne er spente på RBK denne sesongen. Ikke bare er målet å vinne serien og cupen. Men RBK skal avansere fra gruppespillet i Europa. Som en konsekvens av de skyhøye forventningene til RBK har Alexander Søderlund returnert til RBK fra Fransk fotball. Fra før vet vi at RBK har klart å beholde Nicklas Bendtner. Nå har RBK et nytt våpen.
Selv om fokuset er på RBK og hva de skal utrette i serien, cupen og i Europa er det enda en ting vi trøndere gleder oss til ved sesongstart. Nemlig at vi skal ha to lag i Eliteserien. Det er godt å være trønder om dagen. Ikke bare i vinter-OL men også i fotball. Ranheim har mot alle odds slått et regressivt Sogndal-lag i kvalifiseringen. Ranheim entrer Eliteserien med en stolthet. De har ikke profesjonelle spillere sammenlignet med Sogndal og andre eliteserieklubber. Spillerne i Ranheim går enten studier eller har deltidsjobb ved siden av fotballen. Med et lag fullt av trøndere har de tatt steget. Hva betyr dette for trøndersk-fotball? Hva betyr det for talentutviklingen i Trøndelag? Har vi plass til to Eliteserielag i en by som har Norges største fotballag?
Lokale gutter
Ranheim kan ikke sammenligne seg med RBK når det kommer til TV-inntekter, sponsorer eller publikum. De har ikke samme kapasitet, ressurser eller rutine i norsk Eliteserie. De skal nå debutere i Eliteserien med trøndere som enten studerer eller har deltidsjobber ved siden av fotballen. Men hva betyr det egentlig at Ranheim er oppe i samme nivå som RBK? Og hva er betydningen av lokale gutter som ikke lever av fotballen?
På den ene siden kan det diskuteres om det er vanskelig å tiltrekke seg større spillere til fjæra på Ranheim. Spillere som er vant til høye lønninger, biler og det å være heltids-proff blir vanskelig. Dermed kan ikke RIL konkurrere om spillere på samme måte som RBK eller andre veletablerte klubber i Eliteserien. På den andre siden kan de satse på lokale gutter som vet og kjenner betydningen av Ranheim. Gutter som har lenge kjempet og kriget for Ranheim skal ta dette steget. For det er ikke uten grunn at Eggen i sin Godfots-teori snakker om viktigheten at lokale trøndere i RBK. Noe Pep Guardiola også gjorde i Barcelona da de dominerte europeisk fotball med 8-9 egenutviklede spillere i startelleveren. Guardiola fortale at gutter som går hele veien gjennom systemet til Barcelona for så å representere A-laget vil gi og krige mer for Barcelona-drakta enn ferdig-kjøpte stjerner.
Gjermund Åsen, veien å gå?
Åsen ble målt for dårlig for RBK på midtbanen. Han fikk tilbudet om å spille i en annen posisjon som ikke ga han glede. Han takket til en lavere lønn og en divisjon ned. Han dro til Ranheim og utviklet seg i flere sesonger. Han spilte der han sprudlet mest. Nå er han en etablert Eliteseriespiller. Ikke bare det men han var banens beste for Tromsø mot RBK i fjor.
Med et spillerutviklingsperspektiv kan vi være glad vi har to klubber i Eliteserien, et i første divisjon og andre i det tredje høyeste nivået i Norge. I tillegg til at RBK skal vinne alt og delta i Europa kreves det at de skal spille med trønderske spillere i A-stallen. RBK har mistet mange av sine egenutviklede til andre utenlandske klubber de siste sesongene. Noe som gjør at de har kun en ganske skadeutsatt trønder i sin førsteellever. Nemlig Pål Andre Helland. Med Ranheim i Eliteserien kan unge lovende spillere som ikke er gode nok for første laget til RBK prøve seg. Hvis de ikke er gode nok der kan Levanger i førstedivisjon være et alternativ for å utvikle seg. Det at RIL ikke får like store summer i TV-inntekter og sponsorer gjør at de må satse på lokale og egenutviklede trøndere. Noe som samstemmer med klubbens filosofi om å ikke ha heltids-proffe i klubben. Noe som vil gagne spillerutviklingen i Trøndelag.
Uruguay og sentrering av toppklubber
I Uruguay kalles Eliteserien for Primera Division. Der er det 14 klubber. 12 av 14 er sentrert i hovedstaden Montevideo med litt over 1,5 millioner innbyggere. Da jeg bodde i Montevideo, skrev min masteroppgave og jobbet i Primera Division for Defensor Sporting Club husker jeg godt avstanden mellom klubbene. Innenfor 5km kunne det være to Eliteserieklubber. Med et stadion hver. Når de spilte mot hverandre stengte politiet nabolagene og sperret gatene i frykt for slåsskamper. Dette var supportere fra samme nabolag.
Selv om de fleste lagene i Primera division i Uruguay ikke hadde mer kapasitet til mer enn 8000-15000 tilskuere på stadion, nedslitte tribuner, ikke alle stadioner hadde flombelysning. Fikk de likevel lov til å spille på det øverste nivået. Spillerutviklingen var større enn en flott stadion. Et spørsmål som kan være rettet mot det norske fotballforbundet som har skyhøye krav til de som rykker opp i norsk fotball.
En balansert hverdag
Flere av de spillerne og trenerne jeg snakket med og intervjuet i min masteravhandling fortalte at sentreringen av så mange klubber i hovedstaden var negativ i form av den økonomiske biten for klubb og spiller. Lave inntekter til klubb betydde lave lønninger til spillere og trenere. Men det betydde god spillerutvikling på den andre siden. Flere klubber for spillerne å velge mellom. Du måtte ikke flytte fra ditt nabolag, venner eller familie for å satse på fotballen. Et godt miljø, venner og familie er viktig faktorer for utvikling av talent. Dette understreker flere studier. Du kunne utvikle deg i din egen by om du ikke lyktes i Defensor Sporting kunne du prøve lykken i Danubio eller Nacional. Noe som kan ses i sammenheng med Ranheim i Eliteserien. En klubb som tør å satse på lokale spillere. En klubb som ikke ønsker heltids-proffe spillere.
Er vi trøndere for kravstore?
Vi vil ha mer. Bruttern har vunnet tre gull på rad i serien, cupen og er ute i Europa, men vi krever mer. Vi vil ha trøndere inn på førsteelleveren. Istedenfor å klage på RBK og det de har oppnådd de siste sesongene, bør vi heller nyte at vi har et lag som skal igjen ute i Europa, skal vinne serie og cup. Enda en sesong. Og et annet mot alle odds med lokale gutter som studere og har deltidsjobber skal kjempe mot helproffe lag i Eliteserien. La oss nyte det, la oss sette pris på at det er godt å være trønder i den sesongen som kommer.
Hovedpoenget mitt er at vi ikke skal stresse talentutviklingen. Det er bedre at unge spillere med et lovende potensial får utviklet det potensialet de har ved å spille i en klubb og under en trener som satser på dem. Om klubben heter Ranheim, en divisjon lavere i Levanger eller to divisjoner ned i Stjørdals Blink for så å ta steget tilbake til RBK for å etablere seg bør vi ikke stresse. Pål Andre Helland er et godt eksempel på det! Talentutvikling er ikke en sprint, men er et maraton. Tenk langsiktig talentutvikling og nyt det å være trønder om dagen.